Blog Layout

Derfor er doktorgraden din så viktig, Hilda!

Martin Aasen Wright • jun. 05, 2020

Mange av funnene i doktorgraden til logoped Hilda Sønsterud har vi som stammer visst om og kjent på i mange år. Nå har vi endelig fått bekreftet vår oppfatning og våre hverdagslige erfaringer fra Norges fremste logoped gjennom en svært viktig doktorgrad.

BANEBRYTENDE: Logoped Hilda Sønsterud (i midten) er med doktorgraden «Stammebehandling – hva hjelper for hvem?» først ute internasjonalt til å dokumentere at en gjensidig enighet og forståelse av hvilke mål og oppgaver personen søker i stammebehandlingen har en avgjørende betydning for senere effekt. På bildet fra disputasen ved Universitetet i Oslo i mars i år, fra venstre: settedekan og leder av disputasen, Ingela Lundin Kvalem, forsker Marie-Christine Franken (Erasmus University Medical Center, Nederland), Hilda Sønsterud, professor Glen Tellis (Misericordia University, USA), og førsteamanuensis Erkki Heinonen (Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo). FOTO: Martin Aasen Wright

KOMMENTAR: Hilda, jeg kommer til å huske da jeg på vegne av NIFS holdt tale for deg under din disputasmiddag. Jeg var ikke så veldig nervøs, for jeg visste hva jeg skulle si og jeg hadde tørrtrent i bilen. Men jeg var bevisst på at denne talen ville jeg bare holde én gang. Og den skulle holdes på engelsk. Ingen diskusjon. Hvorvidt min engelsk er god nok eller ei, det var mindre viktig, denne talen skulle alle som satt i salen få med seg. Fordi. Doktorgraden din, Hilda, er viktig av mange grunner. For oss som stammer. Og det er det denne artikkelen skal handle om.

Med doktorgraden «Stammebehandling – hva hjelper for hvem?» har Hilda Sønsterud kartlagt hvilke mål og ønsker personer som oppsøker hjelp for sin stamming selv har. Da mener hun det er viktig at logopeden ser hele personen i den sammenhengen han eller hun er i, og at logopeden forstår hvilke arenaer som er av betydning for den enkelte. For å få til dette og at personen som stammer skal oppleve behandlingen som relevant og meningsfull, mener Hilda Sønsterud det er viktig med et konstruktivt og tett samarbeid mellom logoped og den enkelte, definert som arbeidsalliansen, som sier noe om kvaliteten i samarbeidet mellom logoped og en person som stammer.

Høres dette kjent ut for oss som stammer? Har vi opplevd noe som kan minne om dette? Ja, det vil jeg tro. Og det er noe av poenget. Mange logopeder har nok tenkt i disse baner allerede, men doktorgraden er et vitenskapelig arbeid som dokumenterer og analyserer betydningen av den formen for logopedi, sammen med personen som stammer. Selv hadde jeg en logoped for 15-16 år siden som hadde en slik tilnærming, og for meg var det et virkelig stort vendepunkt. Jeg følte at jeg ble sett og tatt på alvor, og ikke bare var en taleflytteknisk «case». Jeg er sikker på at flere av våre lesere har liknende erfaringer. Ikke bare er arbeidsalliansen gjenkjennelig for mange, men den er også viktigere enn tidligere antatt.

Hilda Sønsteruds oppfordring til alle landets logopeder er at «vi logopeder bør legge til rette for at personen skal kunne gi konstruktive tilbakemeldinger underveis i oppfølgingen». Dette er viktig fordi et godt samarbeid er avhengig av en gjensidig dialog der man sammen finner frem til den best individuelt tilpassede behandlingen.

Mange av funnene i doktorgraden har vi som stammer visst om og kjent på i mange år. Nå får vi endelig bekreftet vår oppfatning og våre hverdagslige erfaringer fra Norges fremste logoped gjennom en svært viktig doktorgrad. På vegne av NIFS vil jeg si at vi håper doktorgraden kan bidra til en kursendring i norsk logopedbehandling. Personen som stammer bør i langt større grad enn før bli involvert i utformingen og gjennomføringen av behandlingen, og at man kan sammen kommer frem til en mer spisset behandling som passer den personen det gjelder.

For NIFS, og for meg, Hilda, er ikke du bare en dyktig logoped som har skrevet en viktig doktorgrad. På Schafteløkken under disputasmiddagen en mandags kveld i mars sa jeg innledningsvis hvordan vi i starten av mitt lederverv ble kjent; at jeg den første tiden var veldig opptatt av å gjøre så mange direktesendte radiointervjuer som mulig for å snakke om stamming og NIFS, men at jeg ikke visste helt hva jeg skulle si. Da pleide jeg å ringe deg, og si: «Hilda, jeg skal på radio, kan du gi meg en oppdatering på nyeste forskning som jeg kan snakke om et treminutters-intervju?». Og du hjalp meg hver gang, du var alltid imøtekommende og interessert i å bidra.

For meg var det en form for logopedbehandling, Hilda. Takk!

Artikkelen ble først publisert i Stamposten 1-2020 og Norsk logopedtidsskrift 2-2020

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Del

E-post