Blog Layout

Frykten for å være sosial

Martin Aasen Wright • okt. 15, 2018

SOSIAL FRYKT: Frykten for hva alle andre måtte tenke om oss er ofte grunnløs, mener psykolog Sivert Straume hos Bypsykologene i Bergen. Under et foredrag for Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS) snakket han om sosial frykt og hva vi selv kan gjøre for å forhindre at den tar kontroll over oss i sosiale sammenhenger. FOTO: Martin Aasen Wright

Stammer du, har du mest sannsynlig kjent på frykten for å snakke av frykt for å avsløre at du stammer. Men frykten for å snakke er noe nesten alle kan ha, og man kan gjøre noe med det.

Av: Martin Aasen Wright

Publisert: 06.10.2018

Vi har kjent på det alle sammen. Vi skal snakke foran en stor forsamling, og vi kvier oss. Eller vi er på en middag med mange gjester og under minglingen før vi setter oss til bords, vil vi så gjerne ta ordet og få sagt noe som er viktig, eller noe som er morsomt. Samtidig kjenner vi ubehaget stige, og vi kjenner det på kroppen. Vi blir tørr i munnen, svetten begynner å renne nedover ryggen, hendene blir klamme og pannen varm, hjertet slår fort.

Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS) arrangerte høstweekend, «Språkets mur» sist helg i Bergen, og psykolog Sivert Straume hos Bypsykologene holdt foredrag om frykten vi alle har i sosiale situasjoner, sosial frykt, og hva man kan gjøre for å redusere denne frykten.

– Sosial frykt er noe nesten alle har, men vi trenger ikke så mye av det for da blir det vanskelig å snakke i en sosial situasjon. Når vi blir urolige i sosiale situasjoner, blir vi fylt av negative tanker og stressfølelser, og ubehaget man kjenner i kroppen. Vi er så opptatt av det at vi ikke har kapasitet igjen til å formidle det vi skal si, sa psykolog Sivert Straume under foredraget.

Frykten for å stamme

Stamming høres for andre som blokkeringer, repetisjoner og forlengelser av ord og ordlyder. Som at man gjentar første stavelse i et ord, «k-k-k-kake», eller at man presser ut ordet «kkkkkkkkake». Men for den som stammer, er frykten for stamming mye det mest problematiske ved å stamme.

En som stammer frykter å snakke i sosiale sammenhenger fordi de da må avsløre at de stammer. Det betyr at en som stammer går og kvier seg for eller unngår vanskelige situasjoner, som igjen innebærer at man ikke spør etter veien og ikke rekker opp hånden i klassen eller ikke sier sin mening.

Straume var selv noe nervøs før foredraget for foreningen som går under forkortelsen «NIFS».

– Foreningen heter NIFS, det er jo rart at noen tør å komme hit for å snakke i det hele tatt, innledet han til lett humring i salen.

Foredraget engasjerte foreningens medlemmer som hadde mange spørsmål om sosial frykt og hvorfor vi frykter noen situasjoner mer enn andre.

Stå i situasjonen

Frykten bygger seg opp slik, kort fortalt: Vi vet hvilken sosial situasjon som møter oss, og tankene går fra hva vi har tenkt å si til å handle om hva vi tror de andre vil tenke om oss. Vi frykter at de vil se at vi er nervøse, og tro at vi er dumme. I stedet for å tenke på det vi skal si, låser tankene seg innover mot frykten, det Straume kaller «selvfokus». Vi tenker på alt vi må gjøre for at den tenkte katastrofen ikke skal skje. Vi mister konsentrasjonen om det vi skal gjøre og si den kommende sosiale situasjonen.

Sosial frykt kan være bra, understreker Straume, bare den ikke tar overhånd, og skiller mellom frykt for fysiske farer, og sosial frykt. Fysiske farer kan vi løpe vekk fra, eller vi kan forsvare oss.

– Når vi snakker om sosial frykt, er det mindre viktig å reagere med fysisk kraft, og mindre viktig å være fokusert på faren, men det er nyttig med litt sosial frykt fordi det hjelper oss å opptre høflig og føle oss litt frem før vi trår til for mye, og unngår å tråkke i salaten.

– På en annen måte kan man si at litt sosial frykt gjør deg mer skjerpet i en sosial situasjon?

– Ja. Litt sosial frykt gjør at vi kanskje unngår de verste blemmene. Man trenger ikke å være så veldig skjerpet i en sosial situasjon, men litt skjerpet kan man godt være.

Ta kontrollen selv

Det er vanlig med sosial frykt, men ikke alle har det som defineres som en sosial angstlidelse, at den sosiale frykten har utviklet seg til en psykisk lidelse.

– Hvis man lider for ofte og for mye i sosiale situasjoner, eller unngår sosiale situasjoner i så stor grad at det begrenser livsutfoldelsen, kan man snakke om det som en sosial angstlidelse. Det er en flytende overgang fra sosial angstlidelse (sosiale fobier) til sosial angst, forklarer Straume til stamming.no.

– Hva kan man gjøre selv før man innser at man trenger hjelp av psykolog?

– Man kan gjøre det samme som man gjør i behandling. Det handler om å redusere selvfokuset, ikke gjennom å fortrenge tanken på seg selv eller skyve den vekk, for det går ikke. Det blir som å ikke tenke på isbjørn, da tenker man bare på det. Man må rette fokuset på hvordan man vil ha det. «Oi, nå kom det en negativ tanke om meg selv, og hva er det andre tenker om meg?». Da må man rette tankene tilbake på det som var tema i samtalen, det som er oppgaven, svarer Straume, og utdyper:

– Hvis det er en gjentagende sosial situasjon man kommer opp i, kan man teste de tankene man har som at «hvis jeg kjenner en nervøsitet, kommer alle til å se det». I stedet for å skjule det, kan man vise det som det er eller overdrive litt. Hvis man er redd for skjelving, kan man overdrive litt skjelving og spørre noen i forsamlingen etterpå «så du at jeg skalv, og hva tenkte du da?». Kanskje de ikke så at du skalv, og da får man korrigert den oppfatningen, eller man får til svar «jeg så du skalv, så jeg tenkte du var litt nervøs». «Tenkte du at jeg var dum?». «Nei, jeg tenkte ikke at du var dum».

– Sagt på en annen måte, det sitter i ens eget hode?

– Ja. Mye av frykten er grunnløs, svarer han.

– Hvis det skulle være sånn at noen av de tankene og noe av det man er redd for, stemmer; la oss si at de så at jeg var nervøs, at de tenkte at det var et dårlig foredrag, kan jeg spørre meg «hvor katastrofalt er det at noen i forsamlingen syntes det var dårlig?». Kommer jeg til å dø av det? Nei. Kommer jeg til å miste jobben av det? Nei. Kommer jeg aldri til å holde foredrag igjen? Nei. Kanskje konsekvensen ikke er så stor i virkeligheten, det bare gjorde litt vondt, fortsetter han.

– Mitt råd er å slutte og forberede seg alt for mye på forhånd, det holder å forberede seg litt, men ikke prøve å forutse alt som kan skje, prøve å finne måter å holde kontroll på angsten og redusere den, og ikke piske seg selv og bebreide seg selv for mye etterpå hvis man synes man har gjort en dårlig figur.

– Et aller siste råd for å jobbe med sosial frykt?

– Et mantra for hvordan man kan forholde seg i sosiale situasjoner, er aksept innover og fokus utover. En huskeregel er å akseptere de tankene og følelsene og reaksjonene som kommer, og at det er sånn og ikke prøve å stoppe det, og så retter man heller fokus utover på det man vil situasjonen skal handle om, oppfordrer psykolog Sivert Straume til leserne av stamming.no.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Del

E-post