Blog Layout

NORDISK SEMINAR OM STAMMING, LILLEHAMMER 2017: Møter frykten for å bli venn med stammingen

Martin Aasen Wright • sep. 07, 2017

MØTE FRYKTEN: Noe av det mest selvfølgelige og naturlige for oss mennesker er å snakke slik vi vil, men personer som stammer kjemper om det. Barry Guitar var hovedgjest under Nordisk seminar i Lillehammer, og foreleste om hvordan man best mulig kan takle stammingen. FOTO: Martin Aasen Wright

Det man er mest redd for når man stammer er å snakke. Den anerkjente professoren Barry Guitar oppfordrer til å bli bedre kjent med sin egen stamming.

Av: Martin Aasen Wright

Publisert: 08.09.2017

– Jeg følte at det var noe uvanlig med meg, noe svakt og utilstrekkelig, fordi jeg ikke engang klarte å si navnet mitt. Jeg holdt mye tilbake, sier Barry Guitar i et intervju med Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS) under Nordisk seminar om stamming i Lillehammer.

Den første helgen i september deltok 60 personer med stamming fra åtte forskjellige land på Nordisk seminar. Arrangementet har lang tradisjon i Norden, og ble arrangert for første gang i 1969 med deltakere fra Sverige, Danmark og Finland, i Norge for første gang i 1980 på Leangkollen i Asker utenfor Oslo.

Oslo logopedlag samarbeidet med NIFS om årets nordiske seminar, hvor hovedgjesten var Barry Guitar. Guitar er professor i kommunikasjonsvitenskap og -vansker og psykologi ved Universitetet i Vermont, og har en doktorgrad fra Universitetet i Wisconsin i 1974. Han underviser og veileder i klinisk behandling av stamming, og har skrevet flere lærebøker som også anvendes i stor grad ved norske logopedbehandlinger. Guitar anses som et av de viktigste, internasjonale navn innen taleflytfeltet i dag.

Tema for Nordisk seminar i Lillehammer var: Vær stolt av stammingen din. Og Barry Guitar hadde en oppfordring til alle som stammer: Bli stående i den fryktede situasjonen, ikke røm av sted, og bli venn med stammingen.

Følte seg utilstrekkelig

Stamming kan høres gjennom forlengelser og blokkeringer av lyder, men et mindre kjent kjennetegn ved stamming er de negative følelsene og frykten for å vise at man ikke snakker som alle andre. Opptil 10 prosent av alle barn i småbarnsalder stammer og rundt en prosent av den voksne befolkningen.

Guitar begynte å stamme da han var tre år, og han minnes stammingen som alvorlig i barnealder. Han stammet mest på skolen, barneskolen og opp til videregående. På 1940-tallet var det ikke logopeder som i dag.

Faren hans kjempet under den andre verdenskrig, og bestefaren ble Guitars farsfigur. Bestefaren var en streng mann. Guitar minnes den første episoden han kan huske at han stammet. Hjemme hos bestefar mistet han noe som ble ødelagt, og bestefaren ble sur og spurte «hvorfor ødela du det?».

– Da jeg svarte ham, hadde jeg en lang repetisjon «I-I-I-I» («je-je-je», før «jeg», red.anm.). Han ertet meg ved å etterlikne stammingen min. Jeg var tre år, sier Guitar.

– Det var da jeg begynte å skamme meg over stammingen min. Han var en veldig kritisk person. Jeg følte at jeg ikke gjorde det han forventet av meg. Det gjorde at jeg følte meg utilstrekkelig.

Guitar holder i dag foredrag over store deler av verden.

– Jeg hadde så store problemer med innleveringer og svare på spørsmål i timen at læreren ble så bekymret for meg at skolen tok kontakt med en psykologspesialist, som skulle komme og snakke med meg. Psykologen hadde et møte med meg, og hørte meg snakke og tenkte over det, og sa: «Barry, her er mitt råd til deg: Velg aldri en karriere der du må snakke!», forteller Guitar.

– Hvordan er stamming for deg i dag?

– Det er en kombinasjon av hvordan du snakker, og hvilke følelser du har knyttet til stammingen. Det som har hatt størst innvirkning for meg, er at jeg ikke har fått sagt det jeg vil si. Jeg følte at hvis noen spurte meg noe, eller jeg måtte introdusere meg, var det en kamp. Jeg har unngått mange situasjoner, skiftet ut mange ord, lagt inn startlyder som «ah-ah-ah» for å prøve å holde ordet flytende, uten blokkeringer, svarer Guitar.

Det er mange minner om stamming i barndommen som likner på hverandre, forklarer Guitar. For å presse ut ordene gjennom tunge blokkeringer, bøyde han alltid et kort han holdt i hånden. Lærerne skjønte ikke at han stammet. Han forteller om den gangen klassen skulle velge en representant som skulle ut på besøk hos myndighetene for å lære om styresettet. Etter at Guitar var blitt valgt etter flest stemmer, tok læreren initiativet til nyvalg fordi ingen trodde han ville klare det.

Behandling hos Van Riper

Under seminaret i Lillehammer fortalte Guitar om sin egen stamming og hvordan han behandler sine klienter. Da Guitar skulle begynne å studere, ville han bare bli som Charles Van Riper. Guitar ville jobbe med barn som stammet, og det at han stammet selv, ville gjøre ham til en bedre terapeut, mente Guitar.

Den amerikanske logopeden Charles van Riper var en pioner, og ble internasjonalt kjent for utviklingen av modifiserende stammeteknikker i logopedfaget i perioden 1936-1958. Guitar gikk i terapi hos Van Riper, og har lært mye av hans metoder.

– En av de tingene han lærte meg var å komme over min egen frykt for å stamme, for jeg tror det er det som holder stammingen «varm» og «levende», sier Guitar.

Van Riper er kjent for blant annet frivillig stamming og teknikker for ikke å unngå fryktede situasjoner («non avoidance»). Frivillig stamming betyr at man velger selv når man vil stamme, en metode for å ufarliggjøre den ukontrollerte, ufrivillige (ekte) stammingen. For et kjennetegn ved mange som stammer er at de vil rømme vekk fra de situasjonene man frykter å stamme i.

– Det er utfordrende å bruke frivillig stamming og «non avoidance», derfor er selvterapi vanskelig, men det gir deg mer frihet å føle deg mer akseptert. Det blir lettere etter hvert som du opplever suksess, men du må være dedikert, du kan ikke gjøre det litt nå og da. Hvis du har en støttende logoped, kan det fungere godt, sier Guitar.

Han gikk i terapi hos Van Riper fire dager i uken. Totalt var det seks stykker i gruppen. Møtene var intensive.

– Hvis du får terapi på rett tidspunkt og på rett måte, kan det endre på livet ditt, men det kan ikke gjøres halvhjertet, mener Guitar.

Guitar mener stammingen hadde størst negativ innvirkning på ham i barndommen, ikke like mye i voksen alder.

– Jeg hadde nok selvtillit til at jeg gjorde det jeg ville, jeg ba jenter med meg ut og danset. (Ler) Men kanskje mange av jentene sa «nei», fordi de ikke ville ut med en som stammet?

Guitar er blant de første som satset på å hjelpe barn med stamming. Når Guitar jobber med barn, gjør han det etter to hovedprinsipper:

Øke bevisstheten på flytskapende teknikker
Stamming er helt ok

Han vurderer barnets stamming i forhold til barnets alder. Ifølge Guitar kan man hjelpe barnet til ikke lenger være redd for stammingen, og få foreldrene til å akseptere at barnet stammer, så lenge barnet føler seg lyttet til og at stammingen er noe naturlig.

– Barnet kan lære seg å snakke saktere, og bli tilnærmet flytende, forklarer Guitar.

Guitar bruker mye leking i sin behandling av barn. Logopeden later som han stammer, og barna kan lære sine foreldre å stamme. Når barnet begynner på skolen, er oppmerksomheten rettet mer mot læreren enn foreldrene, forutsatt at de har akseptert stammingen.

– Da jobber jeg mer direkte med stammingen, og akseptering gjennom at «stammingen er ok». Om barnet vil snakke flytende, kommer an på alvorlighetsgraden av stammingen. Jeg jobber mest med aksepten.

– Det skjer noe magisk når barna innser at hvis de blir stående i blokkeringen, stammer de mindre, smerten blir mindre, og de opplever at «jeg blir bedre og bedre».

– Suksess avler mer suksess?

– Ja.

– Hvordan jobber du med voksne?

– Utfordringen er flere år med tillærte uvaner, dårlig selvfølelse og unngåelser. Vi må starte med å ta vekk frykten og unngåelser. Men før det, må vi bli godt kjent med hverandre. Det hjelper at jeg stammer. «Barry har vært der han vet hvordan det er», svarer Guitar.

AVVÆPNING: – Du skal kontrollere stammingen, stammingen skal ikke kontrollere deg, sier den anerkjente professoren Barry Guitar under den nordiske konferansen om stamming i Lillehammer. Guitar stammer selv og oppfordrer oss til å bli venn med stammingen for å avvæpne fryktede talesituasjoner. FOTO: Martin Aasen Wright

Koker av stamming

Under foredraget ba Guitar opp frivillige foran forsamlingen. En og en skulle stå vis-à-vis Guitar og snakke. Når de begynte å stamme, studerte Guitar måten de stammet på med hele kroppen. Ansiktsbevegelser, spenninger, øyekontakt, blokkeringer og ordlyder. De frivillige skulle kjenne på hvordan det er å bli stående i stammingen.

– Grunnen til at jeg står i blokkeringen, er for å bekjempe frykten. Frykten er grunnen til at du låser deg og får mange repetisjoner etter hverandre. Min filosofi er at du går inn i frykten og gjentar det. Den tyske filosofen Goethe fryktet høye bygninger, derfor oppsøkte han høye bygninger til han ikke var redd lenger, forklarer Guitar.

– Unngåelser bare øker frykten. Du løper ikke fra frykten, du aksepterer den og innser at den ikke dreper deg. Du får mer selvkontroll og selvtillit. (Demonstrerer) Når du s-s-s-s-s-står i blokken, avslutter du den lett. Slapp av når du begynner å stamme. Uvanen er bygget opp år etter år. Du ser etter stammingen fordi du vil bli kvitt frykten.

– Hva gjør du hvis du ikke får det til?

– Når teknikken ikke virker, er frykten fortsatt høy. Da må du jobbe med å senke frykten mens du er i blokkeringen. Derfor er frivillig stamming viktig. Behold øyekontakt og avrund lett. Du må akseptere mange feil før du lykkes, svarer Guitar.

Guitar forklarer at det tar tid og krever mye tålmodighet å jobbe med frykten for å stamme, men langsiktig og målrettet arbeid gir resultater, beroliger han.

– Det handler om frykt, men også om kjennskap til stammingen. Jo bedre du blir kjent med stammingen og utforsker den, desto mer føler du deg komfortabel med den, for det er ikke din feil, og du vil begynne å innse at stammingen løsner mer opp av seg selv.

Neste år, 31. august - 2 september er Nordisk seminar i Estland. Følg med for mer nyheter!