Han forteller at situasjonen i seg selv bidro til at stammingen ble tydeligere enn vanlig.
- Jeg tror ikke jeg pleier å stamme så mye som der, men det går litt i banen. Jeg var veldig nervøs og det var stress, og det var en ganske intens situasjon, så jeg tror det var derfor det ble mer. Jeg visste også at det kom til å komme mer på grunn av den scenen, men det var ikke noe laget på en måte.
Stammingen var heller ikke skrevet inn i karakteren på forhånd.
- Det var ikke noe planlagt. Vi fikk ikke noe manus, bare en bakgrunnshistorie, og der stod det ikke noe om stamming. Så jeg tror det bare ble sånn fordi jeg stammer, og at det funket i karakteren.
Det som likevel gjør scenen spesiell, er hvordan stammingen håndteres. Den blir nevnt, men ikke problematisert.
- Det bare var der. Det ble påpekt i scenen, men ikke i en negativ forstand, og det var ingen som spurte om jeg var nervøs eller noe sånt. Jeg synes egentlig den scenen var veldig fin, fordi den viste at stammingen ikke nødvendigvis trenger å være en big deal.
På sett opplevde han heller ingen form for korrigering eller fokus på stammingen.
- Det var ikke noe problem egentlig. Det ble ikke tatt opp, og det var ingen som korrigerte noe. NRK var veldig gode, og når jeg sa ifra om at jeg er usikker selv på hvor mye stamming som kommer til å komme på opptaksdagen, så hadde de ikke noen bekymring som de ytret til meg hvertfall. Så det var egentlig veldig fint.
Selv opplever han at forholdet til egen stamming har endret seg over tid.
- Jeg føler at jeg bryr meg mindre og mindre om det. Men når jeg ser meg selv på TV, så ser man det mer sånn som det ser ut for andre. Det gir et litt annet perspektiv. Det plager meg fortsatt litt, men jeg bryr meg mindre enn før, og det er veldig deilig.
Hvis han får spørsmål om hvordan andre bør forholde seg til stammingen hans, er svaret ganske enkelt.
- Det er ikke så mye folk kan gjøre. Det er bare å være vanlig, lytte og ikke gjøre noe spesielt ut av det. Det er ikke noe de kan gjøre i måten de stiller spørsmål på som gjør at jeg stammer mindre.
Gjennom karrieren har stammingen i stor grad vært med ham inn i rollene.
- De fleste rollene jeg har spilt har hatt stamming i seg på en eller annen måte. Noen ganger blir det kommentert, andre ganger ikke. Jeg synes egentlig begge deler kan fungere. Det er fint når det blir kommunisert, men det er også fint når det ikke trenger å være et tema.
Samtidig erkjenner han at det finnes begrensninger.
- Stammingen kan noen ganger være en stopper, for eksempel hvis det er karakterer hvor ting må gå veldig fort eller sies på en veldig spesifikk måte. Men jeg har også opplevd at de tilpasser teksten til meg. Jeg skjønner at det finnes roller som ikke passer, men generelt har jeg vært veldig heldig med de jeg har jobbet med.
For mange som stammer kan tanken på å bli skuespiller virke uoppnåelig. Schultz kjenner igjen den frykten, men mener den ikke nødvendigvis stemmer.
- Jeg tror mange tenker at man ikke kan bli skuespiller fordi man stammer. Men jeg opplever ikke at det tar så stort fokus som man kanskje tror. Det kan være vanskelig med mye tekst, og det kan være slitsomt når man ikke får sagt det slik man vil, men jeg tror ikke det stopper deg. Så lenge man liker det, så går det fint.
Han trekker også frem betydningen av representasjon.
- Det som var fint med Tiltalt
var at stammingen ikke hadde noen betydning for historien. Jeg synes det er veldig bra at man viser det uten at det må være et stort tema. Det skaper mer forståelse og gjør at det ikke blir like tabu.
Selv om han ikke opplever å bli direkte misforstått, finnes det situasjoner som kan være krevende.
- Folk prøver ofte å hjelpe og gir tips, og de tipsene er ikke alltid så gode, men intensjonen er fin. Det som kan være vanskelig er når man står fast foran mange mennesker. Det er ikke så gøy, men det går fint, man kommer seg gjennom det.
Som skuespiller har han også fått et nytt perspektiv på egen stamming.
- Jeg tror jeg har blitt mer komfortabel. Det er faktisk skumlere for meg å være meg selv og snakke foran mange mennesker, enn å være på scenen, fordi der vet man hva man skal si og man er i en karakter. Jeg har lært at det handler mye om hvordan man selv tar det. Hvis man står i det, så har det ikke så mye å si.
